Jeg Vil Ha En Baby Til, Men Tror Ikke Jeg Kan Takle Det
Jeg Vil Ha En Baby Til, Men Tror Ikke Jeg Kan Takle Det

Video: Jeg Vil Ha En Baby Til, Men Tror Ikke Jeg Kan Takle Det

Video: Jeg Vil Ha En Baby Til, Men Tror Ikke Jeg Kan Takle Det
Video: ВЕДЬМАК В РЕАЛЬНОЙ ЖИЗНИ! Пришел СПАСАТЬ СВОЮ ПОДРУЖКУ ВЕДЬМУ! Znak новая серия! 2024, Mars
Anonim

Her er en tilståelse: Jeg vil gjerne ha en baby til.

Jeg vil gjerne ha en baby til, men er lammet av frykt og angst for min evne til å ta vare på en annen liten person. Jeg lurer på om jeg virkelig kan gjøre den søvnløse natta igjen. De foreldreøyeblikkene, da jeg var ekstremt sliten og bare ønsket å ta en lur, men ikke kunne? Jeg vet ikke om jeg orker det igjen.

Sønnen min har en halvsøster som er 8 år eldre enn ham. I teorien vil jeg at han skal ha et søsken nærmere i alderen. Jeg hadde aldri et søsken i nærheten, og jeg lurer på om det hadde gjort barndommen min bedre. I virkeligheten vet jeg imidlertid ikke hvordan vi ville justert oss tilbake til babyårene.

RELATERT: Det jeg vil at folk skal slutte å ringe min smårolling

All denne usikkerheten får meg til å lure på om jeg på en eller annen måte er ødelagt. Folk legger gjerne flere barn til familien uten denne store indre konflikten hele tiden. I det minste virker det slik.

Jeg jobber på heltid og skriver på fritiden. Jeg sitter også i komiteer. Jeg prøver å holde kontakten med venner. Jeg liker å ha dype og meningsfylte samtaler med partneren min, noe jeg ikke gjør ofte nok. Jeg er også mor. Noen uker er det balanse, noen uker er jeg et vrak. Jeg lengter etter mindre kompliserte dager, etter dager som ikke er overplanlagt. Det er også dagene da jeg lurer på hva jeg måtte gi opp for et annet barn.

Jeg føler meg selvisk for å tenke på denne måten.

Barn gir så mye til livene våre. Kjærligheten jeg føler for sønnen min er dyp og kraftig. Den kjærligheten drar i hjertet mitt hver dag. Jeg tok en kveld for meg selv forrige uke. Da jeg kom hjem, følte jeg at hjertet mitt synket da faren hans fortalte meg at han ba om meg i badetiden. Han våknet da midt på natten og ba om meg. Jeg hentet ham umiddelbart og la ham i sengen. Jeg savnet ham. Jeg vet at tiden min med ham er dyrebar. Han er vakker, han er sterk. Mine tanker er ofte om ham, om hvordan jeg vil oppdra ham til å være et godt menneske, hvordan hans far og jeg er de beste eksemplene for ham. Så lurer jeg på hvordan jeg muligens kunne legge til et barn til dette. Kan livet mitt takle det mens jeg vil ha et barn til?

Barn er magiske, men i dag er de også en enorm følelsesmessig og økonomisk investering. Jeg kan ikke se bort fra denne virkeligheten når jeg tenker på å ha et sekund. Vi kan få mer penger, vi kan våkne tidligere, men vi kan ikke få flere timer på dagen.

Hvis vi hadde et annet barn, tror jeg noen ganger at en av oss burde bli hjemme. Men hvem av oss? Vi er begge investert i profesjonene våre, i sideprosjektene våre og i foreldre til datteren hans, som er sammen med oss i helgene, og småbarnet vårt.

Hvor tidlig kan du finne ut kjønnet til babyen din?
Hvor tidlig kan du finne ut kjønnet til babyen din?

Hvor tidlig kan du finne ut kjønnet til babyen din?

boho barnehage
boho barnehage

16 bohemske barnehager som hver baby vil elske

Jeg vet at konvensjonell visdom dikterer at to til tre år mellom barna er den ideelle aldersfordelingen. Det er nok tid til å komme forbi det nyfødte stadiet, men likevel nært nok til at de fremdeles kan vokse opp sammen. Helt ærlig føler jeg ikke at jeg er vant til foreldre ennå. Jeg føler at jeg fremdeles blir våt på føttene, at jeg fremdeles lærer å eksistere med alle disse rollene: mor, partner, forfatter, profesjonell, venn. Jeg er bekymret for at disse andre områdene i livet mitt vil avta, at forholdet til meg selv vil lide.

Og jeg bekymrer meg for det meste om at jeg ikke vil kunne gi et annet barn det aller beste.

RELATERTE: 5 foreldre myter som skader forholdet ditt

Jeg fortsetter å tenke at vi vil vente og at om noen år vil vi være klare. Jeg har det også bra hvis vi ikke gjør det. Jeg er ok med å adoptere når vi er i slutten av trettiårene. Jeg er OK med å holde en åpen dialog om dette. Vi kan føle oss klare og bestemme at det er for sent for oss.

På den annen side føler vi oss kanskje aldri klare, og vi kan gjøre det uansett.

Anbefalt: